Mirakelet på Vålerenga

Mirakel kan skje... Jeg er overbevist! Lykkeliten har lært seg å sove. Etter 8 måneder med trøsting, gråting, bæring, byssing, vugging,  forsiktig stryking over ansiktet, holding i hånd etc har Lykkeliten nå de to siste dagene så og si sovet natten gjennom.To dager på rad har hun sovnet kl halv syv uten at vi har måttet holde henne i hånden eller stryke henne over ansiktet. Hun har våknet ett par ganger i løpet av kvelden, men har, som en engel, sovnet igjen uten vår tilstedeværelse i rommet. Og sovet, det har hun gjort helt til halv syv, syv. Det er nesten ikke til å tro, og selv om det kanskje er litt voldsomt å kalle det et mirakel, så er det jammen meg ikke langt unna. Det å kunne sove en hel natt har vært en etterlengtet, men fjern drøm i så mange måneder. Nå er det realitet. 

Kanskje trikset var å få henne inn på eget rom?  Uansett hva det nå enn måtte være, jeg håper at det varer! Det er lett å bli avhengig av uavbrutt søvn, og desto vanskeligere å gi slipp på det... Noe bruken av ordet "mirakel" kanskje er en indikasjon på. 

---- *** ----

Lykkeliten er forresten blitt veldig glad i gitarspilling. Ikke bare lytter hun til pappa når han spiller, hun har også begynt å spille selv...