"Nei, nei, nei... Jeg vil ikke dra fra Jørpeland!"

Kanskje var det det Lykkeliten tenkte da hun gråt og var fortvilet? I ny lue strikket av oldefarmor og lilla dress som var julegave fra to av mammas søskenbarn, hadde Lykkeliten det ikke bare kjekt. Nå vil jeg ikke tro at det hadde noe med klærne å gjøre, men som sagt, heller med avreise Jørpeland retning østlandet.

Etter en god uke på vestlandet reiste Lykkeliten, mamma og pappa tilbake til Oslo i dag. Stappmette og fornøyde (iallefall mamma og pappa). Vi har sunget julen inn i kirken sammen med mormor og morfar. Vi har ledd sammen med oldemorfar, da han fant mandelen i risgrøten før vi andre engang hadde fått servert grøten. Mens oldemormor har servert oss de beste tørkede epleskivene som finnes. Lykkeliten har møtt sin første nisse. Det vil si mammas søskenbarn, Lasse, som gjorde oppdraget for nissen, da nissen selv var fryktelig opptatt. Oldefarmor har strikket de flotteste klær til Lykkeliten, mens oldefarfar gjorde oss forvirret på til-fra-lappen ("fra morfars far og morfars mor". Mange måter å unngå ordet olde- på. Hm!) Mye kunne vært sagt om disse dagene, men det som kanskje først og fremst er blitt sagt i disse dagene, er all pratingen snøen. Jeg nevnte tidligere at nesten aldri før har en jørpelending opplevd en slik snømengde i juletider. Og snakket om snøen kommer nok til å forsette fremover også.

Det er likevel ikke bare dumt å reise fra Jørpeland.I Oslo venter resten av familien og i morgen skal vi møtes over en koselig romjulsmiddag.

"Hva er det du sier, mamma? Skal vi snart møte farmor og farfar, tante og onkel?"


Det blir veldig koselig det også! Julen i år har mange fine hendelser og øyeblikk, og det er vel nettopp det jula handler om.

Juleglede

Julefeiringen er på hell. Mamma, pappa og Lykkeliten har hatt noen koselige juledager på Jørpeland. For Lykkeliten har det ikke manglet på oppmerksomhet.

Hun har gått fra fang til fang og på gulvet har hun sjeldent ligget alene. For det meste har Lykkeliten vært glad for all oppmerksomheten. Smilet har ikke vært langt unna.

Men en gang innimellom har det vært nok for den lille jenta. Alle intrykk og oppmerksomhet må jo fordøyes før Lykkeliten kan være klar for en ny omgang med lek og moro.

Lykkelitens nabo

I bakgården til Lykkeliten, riktignok avgrenset med et gjerde, bor en gutt som er to måneder yngre enn Lykkeliten, og på fredag var han på besøk sammen med mammaen. Lykkeliten og nabogutten har besøkt hverandre jevnlig helt siden de lå i hver sin mage. Forståelig nok er det ikke alltid de har vært klar over møtene selv. Ikke en gang når de har ligget ved siden av hverandre. I et par måneder nå har de ligget på samme teppe med blikket i hver sin retning mens mammaene har stått for pratingen. Men, endelig, på fredag kan man vel si at vennskapet ble tatt til et høyere nivå, da de holdt hverandre i hendene.


Selv om Lykkeliten slo nabogutten i hodet med en rangle etterpå, og nabogutten svarte med å sparke Lykkeliten i hodet, er mamma rimelig sikker på at dette er begynnelsen på et vennskap. Kanskje ikke helt forståelig for dem enda, men nå kikker de iallefall på hverandre (selv om yngstemann kanskje foretrekker tven heller enn Lykkeliten?).




Nå er Lykkeliten og mamma på Jørpeland, mens pappa kommer lille julaften. På Jørpeland er det veldig julete, med masse snø, mer enn en jørpelending er vand med. Ifølge morfaren har det ikke vært så mye snø siden trehjulssykkelen hans stod nedsnødd, og det begynner jo å bli en stund siden.

Det snør, det snør tidelibom...

I oslo snødde det både i dag og i går,

og følelsen av jul begynner såvidt å komme snikende.
Ikke minst når jeg ser ut vinduet på soverommet.
Til forskjell fra utsikten fra stuevinduet,

er jeg innmari glad i utsikten fra soverommet.
Vi ser ut i bakgården.
Hva synes du om utsikten?

Ellers er Lykkeliten fremdeles litt slitsom å legge.
Nattesøvnens største fiende er nå blitt hendene hennes.
I det hun sovner sniker hendene seg mot smokken (tutten).
Først kjenner de litt på den, før de drar den ut av munnen.
Lykkeliten svarer med hylskriking. Og våkner.

Disse bildene ble tatt en kveld da vi ikke orket skriking.

Lykkeliten ble lagt i vugga vi har i stuen. Og selv om

hun ikke smiler her, var hun veldig fornøyd med det!

Det er kanskje ikke så rart jenta skriker når hun blir lagt på soverommet,

hun vet vel at mamma eller pappa tilslutt tar henne inn i stua igjen...?

Men bare vent til pappa begynner i permisjonen i januar.

Da. Da skal vi bli uthvilt og rutiner skal innarbeides.

Forhåpentligvis.

I dag er Lykkeliten 5 måneder

Hva er du sier, mamma? Fem måneder...

Meg?

Nei, slutt å tull. Du tenker nok på noen andre...

Ikke? Er det sant, altså?

Fem måneder... Okei, jeg tror deg da.
Så har jeg blitt fem måneder.

smaksprøve på grøt

Vi har såvidt begynt å introdusere annen mat enn morsmelk for Lykkeliten. Etter hun fikk smake bitte, bittelitt potet, mente vi at hun var klar for å smake mer på ordentlig. Grøt. Da jeg var på barseltreff på helsestasjonen fikk jeg høre at man ikke skulle ha dårlig samvittighet for å servere kjøpe-grøt. Det var mer enn godt nok. Så nå har vi begynt med ett par teskjeer kjøpegrøt. Tante Kaja har kommet med to spennendes bøker om barn og mat, og jeg gleder meg til å servere Lykkeliten noe av maten som det er oppskrift på der. Å innføre mat er dog en møysommelig prosess, barn skal forstå og mage skal tåle. Så først av alt går det altså med ett par teskjeer kjøpegrøt.


Selv om Lykkeliten ser noe forundret ut, virker det likevel som om hun er svært så fornøyd med denne type føde. Ut av munnen kommer små gledshyl, og hun fekter med armer og bein og vil helst hjelpe til selv. Det betyr dermed mye søl. Lykkeliten virker da fornøyd uansett hvor maten havner.



Likevel, det beste av alt er kanskje når tommelen havner i munnen?

Luringen

Lykkeliten er innimellom veldig opptatt av mamma. I dag morgen la pappa henne ned i sengen da han skulle på jobb. Dette var Lykkeliten svært misfornøyd med. Noe hun viste tydelig med skriking og vræling. Først da hun snudde seg og så at mamma lå rett ved siden av stoppet hun, og begynte i stedet å plundre og le. Senga var visst ikke så verst likevel.

Men selv om mamma er veldig populær til tider, så vil jeg tro at det ikke er så verst hos pappa heller...

Det var den sovingen...

Å legge seg er et eget kapittel for denne frøkna her. Helsesøster sa at vi bare må godta at det er mye temperament hos frøkna, og at dette kan gjøre leggingen til en prøvelse. Som trøst (?) sa helsesøster: "Bare vent til hun står i senga og skriker mens hun holder seg godt fast i sprinklene... Da blir det tøft, da". Helsesøsteren snakket av egen erfaring. Jeg akter da ikke å vente. Jeg har troen på at det skal løse seg snart, pappa og mamma må bare lade opp batteriene først. Særlig jeg har fått nok for en stund og kapitulerer derfor med en gang Lykkeliten skriker. I dag da jeg kom inn var det litt av et syn som møtte meg...

Lykkeliten vrælte. Hun hadde dratt sprinkelbeskytteren over hodet og var lite fornøyd med situasjonen.

Jeg måtte bare finne kameraet først før jeg så tok henne ut av senga og la henne på sofaen i stua. Der så vi tv sammen (pappa var på teater) før hun sovnet fornøyd ved brystet...

Julemarked-tid

Denne søndagen har vi tilbrakt på julamarkeder i byn. Vi var ikke de eneste, mange oslo´ere gjorde akkurat det samme. Det var derfor folksomt. Lykkeliten og pappen ruslet hjem ca en time før meg, så jeg klarte å trenge meg gjennom folkemengden og ruske med meg én julegave.

Fra i dag av skal jeg blogge

om Lykkelitens ferd i denne verden... Hun er allerede rukket å bli en bestemt, ung frøken på fire måneder og tre uker.

Jeg håper denne bloggen kan være til glede for dem som gjerne vil følge med Lykkeliten, men som kanskje bor for langt borte til å se henne ofte.

God lesning, og legg gjerne igjen en kommentar :)